Verdens mest produserte og kopierte motor er Hondas lille 1-sylindrede C-motor. I utlandet kanskje mest kjent takket være Honda CUB-modellen. Produsert kontinuerlig siden 1958 og som i 2017 rundet av produksjonstallet på ufattelige 100 millioner.
ET VAKKER SLOGAN
Som C50, C70, C90, C100 og fortsatt i produksjon som 125 kubikk. Et helt uvirkelig tall. I tillegg kommer alle andre små Honda-maskiner som har blitt produsert over tid med samme motor. Fra 1965 ble motoren raffinert med en 65 kubikk og overliggende kamaksel. Ytelsen var på den tiden litt over 6 hk, noe som ga den lille maskinen en toppfart på rundt 80 km/t. Senere fulgte 90 kubikkversjonen med ca. 8 hk og en toppfart på 90 km/t.
Super CUB ble solgt under det fengende slagordet "Du møter de hyggeligste menneskene på en Honda" - en helt annen holdning til motorsykler enn noen annen produsent hadde forsøkt frem til da. Disse små maskinene var gjennomtenkte, lette å kjøre i en enestående grad. Dette tillot både unge og gamle, menn og kvinner å tumle dem. De ble bygget med minimale krav til vedlikehold, som sammen med lavt forbruk sørget for ekstremt lave driftskostnader. Inntil 70 km pr liter bensin ga en uovertruffen driftsøkonomi. Og det viste seg at disse små lavkompresjonsmaskinene kunne takle nesten hva som helst. Hvis du prøver å gå på nettet og se hva folk har utsatt Honda C90 for, vil du bli overrasket. Folk har krysset kontinenter på disse maskinene. Pizzaleverandører i mange av verdens storbyer nyter fortsatt de utrolige egenskapene til disse maskinene. For noen år siden leste jeg om en pizzabud som ble lei av å kjøre fort rundt i Londons gater, han dro ut av byen en dag og kjørte verden rundt. Det eneste problemet som dukket opp på turen var hjulene som gikk i stykker på de dårlige veiene, resten av den lille maskinen klarte turen hele veien rundt. Det er mange eksempler på maskiner som har gått 100 000 km uten annet enn ordinært vedlikehold. Jeg vet om ett eksempel som har kjørt 208 000 km og som er utstilt i et museum på Isle of Man, hvis eier var ingen ringere enn den berømte Harry 'Professor' Lundberger. Han tok turen fra Stockholm til TT-løpet på IOM, tur/retur, flere ganger på sin C90, da han hadde nådd en alder hvor han ikke lenger kunne tukle med de store, raske maskinene som ellers hadde vært hans livslange interesse.
En annen utrolig historie er historien om den gale engelskmannen Ed March, som har kjørt gjennom praktisk talt alle kontinenter på jorden i en 30 år gammel C90, totalt 176 000 km. Gjennom ørkener og over Canada i brennhete og arktiske temperaturer. Jeg lurer på om du kan snakke om en mekanisk legende, om enn av minimale dimensjoner.
EN RØD NESE
Dette bringer meg tilbake til historien jeg egentlig ville fortelle om Honda CD 50. Ingen mopedsamling uten en maskin med 4-taktsmotor med H på. Honda CD 50 var Hondas bud på en moped som kunne tilpasses den danske mopedlovgivningen på 70-tallet. Hadde det ikke vært for den håpløse gassen til lovlige 30 km/t, hadde den mopeden vært helt riktig for mange, men med dansk gass som kun tillot et hull i sylinderhodet på bare 5 mm, var det en død sild. Og på toppen av det hele, et tenningssystem som avanserte i motsatt retning for å hindre deg i å overskride tillatt hastighet på noen måte. Satt sånn fast var det håpløst å kjøre. Derfor kjørte 90 % av alle som kjørte CD 50 ulovlig. Som standard hadde en CD 50 ca. 5 hk, som nådde en toppfart på 75 km/t. Siden motoren kunne ta mosten ved høye turtall, var den pålitelig på full gass, og selv med ekstra tuning kunne den vare hvis den ikke ble misbrukt, noe mange usympatiske tenåringer ikke tålte. Jeg eide aldri en selv da, men beundret hvor godt de løp uten tetning og med blokkert svinghjulsfremføring. En av byens tøffe gutter stakk av fra politiet mer enn én gang på sin CD 50, byens raskeste, og gikk i hele 95 km/t på toppen. For noen år siden fant jeg en CD 50 fra 1974 som hadde stått stille i et skur i årevis. Mesteparten av glansen var rød av rust, men den var hel og var ikke kjørt langt. Eieren hadde kjørt til og fra marinaen og til og fra den lokale puben og nesen hans var like rød som Hondaen da den var ny.
Dessverre hadde motoren kjørt seg fast og var da uten kompresjon. Jeg fikk en Honda-ekspert til å gjøre motoren og pusse opp hjulene med nye felger, da jeg ikke hadde tid til å rote med det i den perioden på grunn av andre prosjekter. Den fikk også ny eksos, men det var en lett gjenstand. Og lenge før jeg fant denne, hadde jeg bestemt meg for at hvis jeg kom over en original CD 50 eller DAX til en fornuftig pris, ville jeg gå for det. Jeg hadde ikke store kjøreforventninger til den lille Hondaen, men ble positivt overrasket da jeg startet den. Den behagelige lyden fra den lille motoren vekket minner. Siden dette alltid har vært lov, må det forbli slik. Den er ute på tur hver sommer, og den er en av mopedene i samlingen min som alltid er forsikret, så den kan brukes til en fin liten tur på varme sommerdager. Modellen var i produksjon i over 10 år, med en kosmetisk ansiktsløftning i 1975. I andre land var varianten SS 50 med 5 gir og blanke skjermer den valgte. I dag er alle disse små Honda-modellene svært ettertraktede og de få originalene som er igjen fortjener å bli bevart for ettertiden.
Artikler du må lese:
