En salgsannonse i Jyllands-Posten i 1999 lød slik:
Opel Ascona 1.6 S årgang 1979, 1 eier fra ny. Kjørt 130.000 km. Kontinuerlig vedlikeholdt, tidligere understellsbehandlet og i original stand.
Jeg kjørte med sønnen min Allan til Sæby for å se på den. Selv om rusten begynte å feste seg på de typiske stedene, var den stort sett som annonsert og prisen rimelig, så det viste seg å være et røverkjøp. Han kjøpte den 20 år gamle bilen som sin første bil, og han brukte bilen daglig i 3 år.
Selv om bilen var noe eldre enn ham, var han fornøyd med den. Men nå var den gamle Opel utslitt. Jeg syntes den var for god til å skrote, så det endte med at jeg kjøpte Asconaen av ham, selv om jeg egentlig ikke hadde tid til å fikse den. Til tross for at Ascona B hadde en stor plass i mitt bilhjerte (jeg fikk førerkortet mitt i ett), vaklet jeg mellom å pusse opp, lagre eller vrake. Våren 2003 var det tilfeldigvis et Opel-møte hos den lokale Opel-forhandleren, og det var en tilsvarende Ascona, topprenovert. Da jeg så den, skjønte jeg at jeg måtte redde vår, så jeg begynte å ta den fra hverandre. Jeg fikk hjelp til sveisearbeidet. Den måtte ha nye skjermkanter bak, ny panel og steinplate foran. Og selvfølgelig et par nye forskjermer. Det var med andre ord ikke håpløst.
INGEN SPESIELLE VERKTØY KREVES
Å demontere og montere en Ascona krever verken spesialverktøy eller store ferdigheter. Litt tid og litt tålmodighet er nok for denne generasjonen Opel-biler. Så oppussingen gikk videre og ble et skikkelig koseprosjekt, som fortsatte og fortsatte utover sommeren og høsten. Det skulle faktisk vise seg å være en helt fin form for stressterapi, uten tidspress eller ubehagelige overraskelser av noe slag. Ettersom jeg hadde kjøpt og reparert flere Opel-biler av denne generasjonen i min tid, føltes det nesten som å være med en gammel venn i garasjen.
Autolak i Bredsten gjorde et utmerket malerarbeid. Mens den var hos maleren, tørket jeg støv av en donorbil i form av en totalskadd Ascona 1.6 S fra 1980. Asconaene begynte å bli langt mellom, men det var en på et skrotverk i Nord-Jylland.
En deilig sommermorgen stod jeg opp tidlig og dro til Brønderslev på motorsykkelen min for å se på den. Den var komplett med ubetydelige sideskader på dør og bakskjerm og kun 58.000 km på "klokken". Jeg lurte på hvem som kunne tenke seg totalskade på en så original bil?
EN EN ANDEN DONORBIL
Jeg kjøpte donorbilen på stedet. Kjørte tilbake til Grindsted, snudde nordover igjen med bil og henger og fraktet den hjem samme dag. Den havnet bak garasjen min klar til å plukke deler fra. Det viste seg å være en god idé. Forbroen viste seg å være ganske dårlig, så den ble flyttet over. Motoren ble funnet å ha brent en ventil av å gå på blyfri bensin, så motoren med bare 58 000 km bak ble også flyttet over. Mange smådeler fant også veien over, inkludert plaststøtfangerne som etter min mening er mye penere enn de krom. Høsten 2003 sto jeg nå igjen med en fin gammel Ascona B i garasjen, satt sammen av alle de beste delene fra to biler. Alle de små triksene som skal til for å få en slik bil til å gå veldig bra ble satt i verk.
MIN OPPSKRIFT, MIN DRØM
Her kommer min personlige oppskrift på en 1.6 S: Den må ha en Weber 28/36 forgasser med manuell choke, den passer til den originale manifolden, og det originale luftfilteret kan tilpasses. En sportseksos fra Simons. De forbedrede bremsekaliperne fra i fjor. Et sett Bilstien-fjærer og tilhørende kvalitetsstøtdempere, dette i kombinasjon med litt bredere felger gir virkelig fine kjøreegenskaper. Min favoritt er perioden ATS-felgene utstyrt med kvalitetsdekk i størrelse 185/70-13. Jeg hadde prøvd den kombinasjonen før og klarte å finne disse delene igjen. Og selvfølgelig kunne jeg ikke motstå å installere rattet og instrumentene fra en SR. Jeg hadde gjenskapt «min» bil fra 70-tallet. I årene som fulgte brukte vi bilen noe mer enn forventet. Barna våre lånte den fra tid til annen når de bare trengte en bil. Selv fikk jeg mange herlige retroopplevelser ut av å kjøre fornøyelsesturer i den.
Den ble tatt vare på og tatt vare på til jeg bestemte meg for å selge den i 2011. Den heldige kjøperen var en unggutt på 18, hvis største ønske var en Ascona B, og som lovet å ta godt vare på den.
Men jeg var ikke ferdig med den bakhjulsdrevne Opel, så en Manta B overtok plassen i garasjen. Men det er en helt annen historie, som jeg kommer tilbake til.
KLASSISK VAKKER
Opel startet 70-tallet med et par ferske nye bilmodeller. En av dem var Ascona, en bil i størrelsen mellom Rekord og Kadett. Sammen med Manta, som kom året etter, var Opel med i kampen om kjøpernes gunst i den sporty middelklassen, som plutselig hadde dukket opp takket være BMWs 02-serie. 70-tallet var et godt tiår for Opel i Danmark. Det var alltid Opel-modeller øverst på salgslistene hjemme. Ascona og Manta ble bygget på samme plattform, med et harmonisk og tiltalende design. Opel på 70-tallet var preget av ukomplisert og velprøvd teknologi i klassisk vakker innpakning. Til tross for at Opel gjenbrukte teknologi på tvers av modellene, kom det noen homogene og velkjørende biler ut av det. Alle modellene hadde stiv bakaksel, og foraksel med doble bærearm og tannstangstyring. Plassering av motoren så langt bak som mulig i motorrommet ga velbalanserte og forutsigbare kjøreegenskaper.
Opel var rett og slett mesteren i å bygge velkjørende biler basert på høykonvensjonell teknologi. Ascona-modellen ble erstattet av Vectra i 1988. Ascona A- og B-modellene var bakhjulsdrevne, mens C-modellen var forhjulsdrevne. På mange måter var C-modellen også en helt annen bil, som tok avstand fra fortidens litt konservativt bygde modeller. Ascona var tilgjengelig i flere varianter. De aller fleste med Opels legendariske CIH (Cam-in-head) motor. Denne motoren var tilgjengelig som 1.6 med forgasser og 1.9 og 2.0 med forgasser eller innsprøytning. Modellen kunne imidlertid også leveres med Opels 1,2 OHV-motor fra Kadett. Ascona B kom også til å dra nytte av den helt nye generasjonen OHC-motorer som kom i 1980, dessverre bare i 1.3-form. Litt rart at den større 1,8 OHC-motoren aldri fant veien til Ascona. For ikke å snakke om hvilken fenomenal sportsbil Ascona B kunne vært med en 2.0 16v DOHC GSI-motor.
EN VIKTIG MODELL
Toppen i serien var modellene med sportslig utstyr i form av SR og senere E Sport-modellene, men de måtte alle nøye seg med den noe foreldede CIH-motoren. Likevel solgte A- og B-modellene godt, over 2 millioner. Ascona var en viktig modell for Opel.
Teknisk sett var de robuste og enkle å jobbe med, men utviklingen var litt vanskelig. CIH-motoren var robust nok, men den var også tung og uøkonomisk. Blant annet på grunn av halvferdige tenningssystemer og svært dårlige forgassere. Modellene med Bosch L-Jetronic bensininnsprøytning var bedre på den fronten, men det systemet var dessverre forbeholdt sportsmodellene.
I England ble det kalt Ascona B, Vauxhall Cavalier. Den hadde en Manta-aktig front, og var litt rar. Denne varianten av B-modellen kom også til Danmark, men ble aldri sett på som en ekte Opel her til lands.
Det beste med en Ascona var at selv med beskjeden motorkraft var den morsom å kjøre, - spesielt på løst underlag var den veldig gøy, derfor ble modellen også veldig populær blant ungdom. Det hjalp nok også at modellen var enkel å tune. En 1.9- eller 2.0-motor kunne lett nå 120 HK uten de store kostnadene. Sylinderhodekanalene var store i forhold til kubikkkapasitet, og lagerkamakselen ganske bra. Så Weber-forgassere og et bedre eksosanlegg ga en noe friskere motor enn standard. Ekstra kraft i motoren var veldig merkbar da bilen var lett. Mange 1,6-modeller var utstyrt med den store 2 liters motoren, og det ga i seg selv mer kraft. Denne konverteringen kan gjøres for lite penger ettersom alt passet sammen. Det var samme foraksel og girkasse som ble brukt i alle Ascona- og Manta-modeller med CIH-motor.
Jeg kjenner ingen bil fra den tiden med en så god og harmonisk kjørestilling som standard. Til tross for at rattet ikke kunne justeres og setet kun kunne flyttes forover og bakover, satt du utmerket i en Ascona. Avstanden mellom pedaler, ratt, sete og den korte skrå girspaken var veldig nær det optimale, nesten magisk. Det hele hadde rett og slett en eksemplarisk plassering. Og Opel forsto å utstyre bilene sine med gode seter. Den store girkassetunnelen var ikke i veien i det hele tatt, men tillot i stedet en deilig avslappende hvilestilling for ben og gassfot. Alt dette, kombinert med fine, forutsigbare kjøreegenskaper, ga en helt spesiell kjøreopplevelse som appellerte til både store og små.
FULL FART FREM
Modellen ble dermed veldig populær innenfor alle grener av motorsport, mange anså ganske riktig at B-modellene til Ascona og Manta var kongene av grusveier. Noe som absolutt ble forsterket av de utrolige resultatene som modellen oppnådde i internasjonal motorsport. Jeg kjenner ingen bil som er så lett å kjøre sidelengs under full kontroll.
Ascona B-modellen, sammen med Manta B, hadde også æren av å avslutte bakhjulsdriftstiden i rally. Dette før gruppe B-bilene ble så gale at ingen kunne kjøre dem og de ble utestengt. Ascona 400 og senere Manta 400 var ekte sportsbiler med en 2,4-liters, 16-ventils motor på 144 HK. En motor med enormt tuningpotensial. Godt laget for og for motorsport, men bygget i tilstrekkelig antall til at gatebruk blir godkjent for å delta i rallysportens kongeklasse. Walter Röhrl vant dermed verdensmesterskapet i rally i 1982 i en Ascona 400. En Rothmans malt Ascona 400 var et fryktet våpen i rally på begynnelsen av 80-tallet. Modellen fortsatte å vinne løp. Faktisk fortsatte den å vinne lenge etter at bilen hadde gått ut av produksjon, for eksempel vant Ari Vatanen African Safari Rally i 1983 i en Ascona 400.
Artikler du må lese:
