Ford Capri kom først, og da Mantaen kom året etter, var det mulig for alle å eie en sportskupé til samme pris som en vanlig personbil. Det europeiske motstykket til Ford Mustang og Chevrolet Camaro. Manta A kom i 1970 og var en utrolig vakker bil, ikke så sporty å kjøre som den så ut, men likevel en smart sportsbil for folket. Den delte en teknisk plattform med Ascona, så det var ikke en teknisk avansert bil. Det var robust teknologi hentet fra GM europeiske modeller. Motorutvalget var heller ikke stort, 1,2 OHV motor fra Kadett og 1,6 og 1,9 CIH motor med effekt fra 54 - 90 hk. Det var det som var å velge mellom til å begynne med. Modellen fikk imidlertid også en toppmodell i form av SR OG GT/E-modeller med opptil 105 hk. Det var mye for en så lett og aerodynamisk bil, og med svart panser og fartsstriper snakket den til fartselskerne. De sporty modellene var utstyrt med ekstra instrumentering, sportsseter, frontspoiler, og som ekstrautstyr kunne de til og med leveres med begrenset sklidifferensial.
Det var tydelig mange som drømte om å eie en sporty bil med 4 seter som ikke kostet en formue. I løpet av de 18 årene Mantaen var i produksjon, ble det solgt over to millioner av modellen. Fordelt omtrent likt mellom A- og B-modellene. Felles for begge modellene var Coupe-formen med det lange panseret og de rammeløse dørene. B-modellen som kom i 1975 forble i produksjon i 12 år og ble dermed en av Opels lengstlevende modeller noensinne. Selv om B-modellen i utgangspunktet hadde samme motorutvalg, var karosseriet lengre og bredere og ikke minst noe mer robust, med veltebøyle godt plassert mellom b-stolpene. B-modellen hadde 40 % stivere karosseri og mer presise kjøreegenskaper. Manta B overlevde søstermodellen Ascona B i flere år og ble først erstattet av Calibra-modellen i 1988. Mantaen ble dermed den siste mellomklassen Opel med bakhjulsdrift. I 1988 var Mantaen håpløst utdatert, og det er rart at Opel ikke bygde en moderne Manta, for Mantaen hadde blitt litt av en legende for minst et par generasjoner fartselskende gutter og jenter, og så mange Mantas ble gjenoppbygd og innstilt til det ugjenkjennelige. Kombinasjonen av fartselskende eiere og rust har tatt livet av de fleste. I en slik grad at en original Manta er en sjeldenhet. Manta kom i en rekke spesialmodeller. B-modellen kom til og med både som en i200- og en i400-versjon. CIH-motoren rommet muligheten for boring, så CIH-blokken la grunnlaget for mange varianter. Versjonen med 2,0 og 100 hk ble introdusert i 1979, og 1,6-liters versjonen forsvant samtidig fra Manta-programmet. Den vanligste motoren i B-modellen var 2.0-motoren, med injeksjon ga den 110 hk. Etter ansiktsløftningen i 1981 fikk modellen fire luftgjeler foran i stedet for to, og de mer moderne 1,3 og 1,8 liters OHC-motorene ble tilgjengelige i Mantaen. Spesielt 1,8 GT med den fine Getrag-girkassen var populær her til lands. Hvorfor 118 hk 1,8 GT/E-motoren fra Kadett eller 160 hk GSI-motoren aldri fant veien til Mantaen, kan man lure på. På den annen side var i400 en veldig interessant bil. Med en 2,4 liters 16 V-motor og 156 hk ble det en vill affære. Den hadde forsterket karosseri, skivebremser hele veien, låst differensial og ZF girkasse. Det var en teknisk godbit hvor det ikke ble spart på noe. I400 var i forkant av rallysportens mest utmerkede klasse i mange år. Alle toppmodellene hadde en deilig Recaro-kabin, dette kombinert med den legendariske kjørestillingen man finner i både Ascona og Manta ga bilen en sjelden form for rå kjøreglede, som er vanskelig å beskrive, men som alle som har kjørt disse bilene husker. . En Manta er så lett å kjøre. Til tross for det litt primitive understellet kjører en Manta meget bra, og spesielt på løst underlag er det en fornøyelig bil å kjøre. En litt artig ting med Manta og Ascona er at de mer moderne motorene fra forhjulsdrevne modeller får plass på girkassen, så det er mulig for den fingernem å nyte en moderne maskin i en Manta. Så en 16V konvertert Manta er et alternativ, og det er til og med mulig å få konverteringer av den typen sikte hvis du bruker litt penger på å oppgradere bremsene slik at de kan tøyle motoren.
Artikler du må lese:
FØRST VAR DET EN KADETT
Da jeg kjøpte en ny Opel Kadett City i 1978, var drømmen en Kadett C Coupe GTE eller Manta B. Men pengene var ikke nok. Slike drømmer har en tendens til å henge igjen. I 2005 fikk datteren min førerkort, og hun måtte selvfølgelig også oppleve en "ekte" Opel med bakhjulsdrift. Da hun flyttet hjemmefra var det i min storebrors gamle Ascona B, som jeg hadde pusset opp noen år før. Hun likte det, men jeg begynte å se etter en litt mer moderne bil til henne (les: en Manta B 1.8 GT).
Opel 1.8 OHC-motoren var en mye bedre maskin enn de gamle CIH-motorene, og med den ultrapresise 5-trinns Getrag-girkassen kjører en Manta B bedre enn du skulle tro. Men i 2005 kom snapsene langt når det kom til en original Manta B. Jeg fant noen få, men de som eide dem mente de var verdt en formue, og jeg var ikke enig, så det ble i stedet en Golf GT.
DET VAR KØBENHAVN
En av Mantaene jeg var ute og så på i 2005 var i Tåstrup og var en eneierbil som hadde kjørt 69.000 km. Men selv om den var 100 % original, var den rusten og flekkete utover alle grenser. I 2008 ringte eieren meg og sa at nå kunne jeg kjøpe den for det jeg tilbød for den i 2005. Hun begynte å bli for gammel til å kjøre og Mantaen måtte bort. I et øyeblikk av svakhet tok jeg steget og eide nå for første gang i mitt liv en Opel Manta.
Jeg hentet den i København og kjørte den hjem til Grindsted. På vei hjem satt jeg og gledet meg over hvor bra det gikk. Synd den var så rusten! Jeg visste at det måtte ha hele turen og hva det innebar av tid og penger. Den var rustet i skjermkantene bak, rustet i paneler, hadde en gjennomrustet dørstolpe. Den måtte ha ny dør og et par nye fendere. Rustarbeidet måtte gjøres skikkelig og tok derfor sin tid, maleren tok seg også god tid. Det tok faktisk helt til desember 2011 før jeg kunne begynne å montere den igjen. Jeg likte å montere den, og i april 2012 rullet den ut av verkstedet, inn i vårsola.
Det tar alltid litt tid å fikse alle de mindre feilene og få en gammel bil til å gå som den skal igjen. De som hadde betjent denne Mantaen hadde ikke gjort jobben sin skikkelig. Det var så neglisjert! så full service skulle, dette inkluderte: bremser, eksos, fjærer og støtdempere. Mye måtte skiftes, så blåste det en frostplugg i motorblokken som hadde rustet igjennom, og så blåste toppakning. Men da det ble fikset, var kjøregleden tilbake. Den måtte selvfølgelig ha ATS-felger, denne gangen i 14 tommer, noe jeg synes passer den. Siste oppdatering var nye originale gummibøssinger i understellet hele veien, funnet på eBay. Siden den kom tilbake på veien har den tilbakelagt 30.000 km. Å si at jeg liker å kjøre denne bilen er et underdrivelse. Da den gikk ut av produksjon i 1988, var den håpløst utdatert sammenlignet med biler som Toyota Celica. Men den ubestemmelige kjøregleden som denne bilen gir meg oppveier den eldgamle teknologien forankret på 70-tallet.
Jeg kunne brukt lang tid på å beskrive gleden min ved å kjøre denne bilen, men det gjør jeg ikke. Det er vanskelig å sette ord på hvor fornøyd jeg er med denne originale bilen. Det er ikke mange originale Mantas igjen. Og noen vil synes en Manta er litt dårlig stil, tynget av de mange ødelagte og oppskrudde eksemplene du så på veiene på 90-tallet. Jeg bryr meg ikke. Jeg husker Mantaens storhetstid, da det var enhver frisk gutts bildrøm. Jeg er glad for å eie en av de siste originalene!
Comments