Min første nye 3-serie
BMW 3-serie E21
Bayerische Motoren Werke har en ekstremt interessant historie med både oppturer og nedturer. Det finnes utallige eksempler på fantastiske biler med den ikoniske blå og hvite logoen på panseret, og BMW er også kjent for sine utmerkede motorer. Uansett om BMW-motorer satt i et fly, en bil eller en motorsykkel, har de ofte vært i en klasse for seg. Selv om krigen nok er en tid BMW helst vil glemme, da de, som så mange andre tyske fabrikker, var involvert i produksjon av materiale til den tyske krigsmaskinen. Det var for eksempel BMW som leverte den kraftige motoren som var drivkraften i en av krigens raskeste jagerfly, Focke-Wulf Fw 190.
Tiden etter andre verdenskrig var en problematisk tid for mange tyske produsenter, dermed også for BMW. Det var begrenset hva tyske fabrikker kunne få lov til å gjøre. Det tok til 1952 før BMW begynte å produsere biler igjen. Den første modellen var BMW 501/502 (kallenavnet Baroque Angel), som var en stor luksusbil. Det store markedet i Tyskland etter krigen var imidlertid småbiler, og BMW måtte gjennom en periode som produsent av mikrobiler som BMW Isetta og den litt større BMW 700. BMW satt igjen med en litt uharmonisk modellsammensetning.< /p>
På 60-tallet kom BMW opp med ideen om å bygge en serie kompakte mellomklassebiler, som var forløperne til 5-serien, BMW 1600, 1800 og 2000. Dette var biler med 4 dører og god komfort. CS-varianten av disse var en vakker 2-dørs Coupe-versjon med samme teknikk.
02-serien, begynnelsen på noe stort
Deretter fulgte 02-serien, som ble bygget etter samme konsept med redusert 2-dørs karosseri. Disse modellene skulle bli forløperen til 3-serien. I den lette og sporty 02-serien fantes den fine M10-motoren, en motor hvor det var mulig å kjøpe rikelig med motorkraft. Det viste seg at all den fine teknologien pakket inn i et klassisk vakkert 2-dørs sedan-karosseri var i manges smak. Modellen kom også i en Touring-versjon, som lignet en liten Coupe, selv om det heller var en smart liten Hatchback. BMW 02-serien var en hit fra start. Modeller som 2002 Ti og Tii var noe for de tøffe guttene. Det var kvalitetsbiler med spesielt spennende kjøreegenskaper. 02-serien var et tysk motstykke til Alfa Romeos 105-serie. Modellen var enormt vellykket i standard bilracing over hele Europa.
Kjøpet av Glas
Dette skjedde etter og kanskje som følge av at BMW overtok den lille, relativt ukjente tyske bilfabrikken som heter Glas. Glas var en av de tyske bilfabrikkene som døde under den skjerpede konkurransen på 60-tallet, som også tok livet av NSU og Bogward. Glas hadde nettopp lansert noen veldig fine kompakte biler med ekstremt moderne motorteknologi, som blant annet besto av å bruke en tannrem til å drive den overliggende kamakselen.
Gøy å kjøre
BMWs nye middelklasse var moderne med frontfjæring med Mc-Persson fjæring og uavhengig bakfjæring. Med store svingarmer ga bilen komfortable og likevel sportslige kjøreegenskaper på samme tid. Dette var starten på noe som skulle komme til å definere BMW som en leverandør av kjøreglede biler med bakhjulsdrift. De relativt lette bilene hadde imidlertid en mindre heldig side. De var på grensen til å være farlige for den uerfarne sjåføren på glatte veier. Fjæringen bak med de karakteristiske ganske voldsomme camber-endringene på bakhjulene under akselerasjon og deakselerasjon gjorde bilen lumsk på glatte veier. Alle som har kjørt disse bilene vil nok huske mer enn én tilfeldig skrens på glatte veier. De som har kjørt som baksetepassasjer vil nok også huske hvordan baksetet forsvant under en hard akselerasjon. Den lange fjærvandringen tillot en uvanlig senking av bakdelen ved plutselig akselerasjon.
En stjerne er født
3-serien (e21) som kom i 1975 satte nye standarder for hvilken kjøreglede man kunne ha i en relativt liten bakhjulsdrevet bil, til en pris som tross alt var verdt å betale, og jeg er sikker på at 3 - serien har en helt spesiell plass i hjertene til mange bilentusiaster. Den var stilig og velproporsjonert, og helt siden den gang har BMW hatt et ess i ermet med denne modellen. Modellen kunne motoriseres i henhold til budsjett fra 316 til 323i. 315-versjonen ble introdusert i 1981 som en inngangsmodell for å stjele kunder fra Opel og Ford. Totalt ble det produsert i overkant av 1,35 millioner av denne populære bilmodellen.
Introduksjonen av den fine 6-sylindrede motorserien med det karakteristiske silkemyke motorslaget gjorde mange bilentusiaster (inkludert meg selv) svake i knærne. Aldri før hadde du sett et så velutstyrt førersete, hvor instrumenteringen var litt vinklet mot den heldige bak rattet.
Det var noe unikt med en 6-sylindret motor i en bil av den størrelsen. Man kunne se på lang avstand om det var en 3-serie med den store motoren, for alle 4-sylindrede (M10-motor)-modeller hadde «bare» to frontlykter. Da var det 4 frontlykter, så var det med riktig motor. Dette med de doble frontlyktene ble et elegant stilelement som preget BMW i mange år fremover. Den sjeldne 323i-modellen fikk også 2 eksosrør og hadde også Bosch K-Jetronic drivstoffinnsprøytning. Det er i dag et svært ettertraktet samleobjekt, som dessverre var uoppnåelig for mange på den tiden, da det var en dyr bil. BMW har alltid betalt godt for utstyr og motorkraft. Den største ulempen med E21-serien var håndteringen (eller mangelen på sådan). På glatte veier var det på grensen til å være farlig, og framkommelighet i snø og slaps elendig. Den tunge 6-sylindrede motoren hjalp ikke på dette. Den lette bakakselen gjorde rett og slett bilen håpløs på vinterglatte veier. De myke hjulopphengene førte også til en tendens til uro i rattet ved bremsing. Men uansett dette var det en veldig fin bil. Dessverre var det vanskelig å holde rusten i sjakk, så de fleste har rustet bort.
Den angular 3-serien
E30-serien, som kom i 1983, var et fremskritt på mange måter, men egentlig bare en oppdatering av konseptet. BMW på den tiden var konservative, og de åpnet ikke dører, verken utstyrsmessig eller motormessig. Bilen manglet for eksempel servostyring som standard, og plassen i baksetet var begrenset. 4-dørs og stasjonsvogn-versjoner var derimot et sårt tiltrengt alternativ. Alle modellene bortsett fra 316 hadde bensininnsprøytning. Heldigvis ble 5 gir også standard. Men modellen var ikke epokegjørende på samme måte som e21-modellen hadde vært.
Modellen derimot gjennomgikk en langt større utvikling enn forgjengeren i løpet av levetiden. Ansiktsløftet som modellen fikk i 1988 brakte en mer moderne 4-sylindret motor. Det ble også mulig å kjøpe 4-hjulstrekk hvis man hadde råd. Denne modellen ble derfor laget for den 6-sylindrede motoren. Faktisk var bilen litt tam med de små 4-sylindrede motorene.
M10-motoren var ikke riktig motor for denne bilen, og dessuten var den motoren i ferd med å bli gammeldags sammenlignet med de japanske symaskinene, som for eksempel Toyota kunne levere i Carina II til en noe lavere pris.
E30-modellen var imidlertid en solid bygd bil med mange små fine detaljer, som for eksempel en serviceindikator, som var noe helt nytt. De 6-sylindrede modellene hadde også en liten forbruksmåler, slik at du kunne følge med på hvor mange liter bensin pr. 100 km en forbrukt. Det var også, for første gang, mulighet for en dieselmotor i en 3-serie.
E30 ble avstivet i både fjæring og fjæring sammenlignet med E21. Faktisk så mye at bilen kunne føles litt humpete på dårlige veier. Kjøreegenskapene ble klart bedre som et resultat. Men det var likevel et problem at bilen på kort varsel kunne endres brått fra lett understyring til brutal overstyring. Den var fortsatt like spennende (les dårlig) på vinterveier som forgjengeren. Den kraftige motorbremsen når du slipper gassen og motorkontrollen som stoppet drivstofftilførselen kunne fort bli litt for spennende for den uerfarne sjåføren. ABS og ESP for å tøyle den løse bakenden var fortsatt litt dårligere i fremtiden.
Den kraftige 325i var en veldig rask bil og morsom å kjøre for de som hadde råd. Toppmodellen var den ville M3-versjonen, som markerte starten på en æra med motorsportinnstilte M-modeller. Det var en praktfull bil, som med sine forlengede fendere signaliserte «her kommer jeg» på en maskulin, men likevel stilig måte. Pussig nok valgte BMW å lage en spesialtunet 4-sylindret motor til denne versjonen. Lyden av den motoren kunne bokstavelig talt få alle til å reise seg med bensin i blodet, og den herjet på racerbaner over hele Europa i en årrekke.
Modellen var i produksjon i 10 år, og det ble produsert over 2 millioner eksemplarer, noe som gjør den til en av BMW-modellene med lengst levetid. Det var også en robust bil, og det er fortsatt mulig å finne originale eksempler som har unngått gassglade unge sjåfører bak rattet. Modellen er en fremtidig klassiker.
Den beste 3-serien
Som alltid når det kommer til bilserier med så lang historie som 3-serien, kan du ikke unngå spørsmålet om hvilken som var best. Min favoritt er e46. BMW-modeller fra 90-tallet var noen av de beste bilene som noen gang er produsert. Da BMW fikk kontroll på kjøreegenskapene og ABS/ESP endelig ble standard, var det nesten ikke annet enn positivt å si om disse herlige bilene fra Bayern.
BMW Isetta ble bygget på lisens
Selv om BMW bygde denne lille perlen på lisens, brukte de en ombygd 1-sylindret motor fra deres motorsykkelprogram og signaliserte dermed at det var et kvalitetsprodukt.
Den lille bilen reddet faktisk BMW fra konkurs på midten av 50-tallet.
Med plass til 2 voksne og 1 barn var den et alternativ til motorsykkel og i mange land måtte den kjøres selv om eieren bare hadde motorsykkelkort. Den lille bagasjebæreren til den var populær. Med 1 sylinder og en 9-12 HK motor var det en litt opprivende opplevelse. Men vi satt tross alt i tørt vær.