Min Honda CB 400 er fra 1977, og den hadde kjørt godt 14 000 km da jeg fant den. En omsorgsfull eier! Han hadde kjørt strekningen som ble vist på kilometertelleren over en periode på noen år og deretter satt den til side. De mange årene borte fra veien gjorde at tiden nesten hadde gått sporløst over den.
Kona bestemmer, heldigvis
Den sto i en årrekke i et oppvarmet rom på en barnehage. Den var støvete, men helt fri for rust og korrosjon. Historien var at da eieren giftet seg, ville ikke kona at han skulle kjøre motorsykkel lenger. Men som han sa: "Jeg kunne ikke få meg til å selge". Men nå var han blitt syk, og barnehagen må selges, og derfor måtte den bort.
En venn av huset måtte sørge for at det ble solgt, og det dukker opp i universet mitt helt ut av det blå. Det skjer vinteren 2015. Kort tid før hadde jeg begynt å restaurere et slitt og rustent eksemplar. Jeg velger å stoppe oppussingsprosjektet mitt og kjøpe denne gule skjønnheten. Jeg har derfor en demontert CB 400 liggende på loftet og venter på bedre tider.
Etter 30 år med inaktivitet, måtte mye gjøres for å få det til live igjen. Et nytt batteri og det kunne starte, men det ville ikke gå på tomgang og ville ikke gå på gass. Hjulene var også blitt skjeve av å stå. Forgasserne måtte fjernes og rengjøres med ultralyd, tomgangsdysene ble blokkert og måtte skiftes. Dessverre hadde eieren en forkjærlighet for klistremerker - de hadde brent seg fast i malingen, så sidedekslene og kåpen måtte males på nytt. Jeg forlot den tidstypiske panseret, som rommer noen ekstra instrumenter, samt kontrollboksen til et hjemmelaget elektronisk tenningssystem. Men alt annet utstyr gikk av, som bagasjebærer, veltebøyle, oljekjøler og styredemper. Hjulene ble pusset opp og den fikk nye dekk. Alt originalt som ble skrellet av fulgte med i en pappeske, inkludert alle originaldokumenter og serviceboken.
Etter en runde med olje og filtre var den klar for å komme ut på veiene igjen sommeren 2016. Jeg liker å lufte den på varme sommerdager. Den har akkurat gått 15 000 km.
En ekte verdensmester
Honda er verdensmester i små motorsykler med 4-taktsmotorer på 70-tallet. De hadde fullt program fra 90-1000 kubikkmeter. Da Honda lanserte sin CB 400 Four i 1974 var det et mesterverk. En liten og lett motorsykkel som kjørte så bra som den så ut. Mange av min generasjon startet motorsykkellivet med en Honda 400.
Mange som kjøpte CB 400 hadde hatt en Honda CD 50 og likte 4-takten. Valget var også ganske enkelt, for det så ut som en supersykkel, og de 4 sylindrene og det frekke eksosrøret med de pent buede rørene over oljefilteret ga respekt til en overkommelig pris. Faktisk ble de 2-sylindrede Honda-modellene nesten uselgbare over natten, alle måtte ha 4 sylindre i den perioden. Honda CB 400 Four var også den første motorsykkelen fra Honda, som ble bygget med særlig hensyn til europeiske motorsyklisters smak. Mange av dem ble også solgt. Produksjonen nådde over 100 000 i perioden 1974-1978. Motoren var raffinert og ekstremt stillegående. Med de 37 hk ble den ikke presset veldig hardt, og den kunne kjøres over lange avstander med gassen i bunn uten protester fra den siden. Med litt god vilje kunne den komme opp i 160 km/t, og lyden fra motoren over 6000 o/min minnet ikke om noe på bare 400 kubikk – det var lyden av en fullblodsmaskin. 4 i 1 eksos var noe nytt på en standard maskin, med en helt spesiell lyd som resultat. På grunn av et fint girskifte med hele 6 gir kunne den også holdes på koken på svingete veier, der den var på sitt beste. Den passe foroverbøyde kjørestillingen, med lett beveget rygg, høyt plasserte fotstøtter, ga den en helt riktig kjørestilling, hvor man følte seg i ett med maskinen.
Til tross for den beskjedne kraften var det en maskin med stor kjøreglede.
Så hvis du ikke hadde penger eller fysikk til å velte en CB 750, var dette en god erstatning, og CB 400 hadde bedre kjøreegenskaper enn de større modellene.
Vakker, lettkjørt, rimelig rask
Ikke så rart at det slo an. At det også var nøysomt med bensintanken gjorde ingenting. Det var en bruksmaskin som kunne brukes til hverdags og moro.
Svake sider var der også, støy fra kamakselkjeden var en av dem. En annen var toppakning som lekker olje. De 4 forgasserne måtte holdes synkroniserte hvis det skulle låte skikkelig på tomgang og trekke rent fra bunnen. Rust og korrosjon kom raskt hvis man ikke kom over det med børste og pusseklut. Litt av en jobb å holde en CB 400 ren, og av den grunn kom mange raskt til å se brukt ut. Men fikk den olje og filter i tide og ellers normalt vedlikehold, var det en motorsykkel som kunne gå opp til 100 000 km uten problemer. For mange var valget under 500cc et valg mellom en 2-takts eller en CB 400. Og siden påliteligheten og temperamentet til de hardtpumpende 2-takterne fra Japan best kunne sammenlignes med en håndgranat med pinnen trukket, en CB 400 var akkurat så mye mer riktig for alle som ikke trengte å akselerere med forhjulet flytende over asfalten, og prestisjen det nå ga.
Men konkurrentene lå ikke på latsiden, og det ble snart mye å velge mellom, og trenden gikk mot større motorer. Gassen gikk av de 400 kubikkmeterne til de tøffe guttene. Men Honda CB 400 Four-modellen ble en av de første motorsyklene fra Japan som oppnådde klassikerstatus, og jeg er sikker på at mange som meg har gode minner fra modellen. At den faktisk er brukbar den dag i dag er en bonus. Selv om mange har blitt kjørt i hjel, og andre endte opp som Cafe Racers, er de få som forblir i original stand verdt mye penger og absolutt en av de mest ettertraktede 4-takts motorsykler fra den perioden under 500cc. < /p>
Artikler du må lese:
