Alfa Romeo bilmuseum, Italia, Arese
Alfa Romeo
Alfa er et av bilmerkene som deler vannene. Hvis du er interessert i sporty biler med en rik motorsporthistorie, kan merket ikke ignoreres. For noen har Alfa derfor nærmest ikonstatus den dag i dag. Til tross for dette er det ganske mange bilmodeller som over tid ikke har levd opp til de stolte tradisjonene i det hele tatt. Få bilmerker har så aktive merkeklubber som Alfa.
Opptatt av Fiat
I tiden etter at Fiat overtok Alfa i 1986, var det mange som følte at Alfa var i ferd med å miste sitt unike merke-DNA. Det er nok delvis riktig at merkets eksklusivitet ble utvannet noe, men det er ikke helt rettferdig. For uten Fiat hadde ikke merket overlevd. Fiat tok over da prosjektet Alfasud mislyktes. Det var ellers en fin og velkjørende bilmodell, men kvaliteten var ikke helt på høyden. Satsingen på å bygge en lokal Alfa i Sør-Italia, hvor arbeidskraften var billig, var ellers en god idé, men det lyktes ikke. Alfasud ble sviktet på grunn av manglende produktutvikling, dårlig kvalitet og rust. De helt fantastiske kjøreegenskapene og den fine boxermotoren kunne ikke dekke over konstruksjonens svakheter.
Stolte tradisjoner
Alfas røtter går tilbake til 1910, fokuset var egentlig aldri på å tjene penger, mer på motorsport. Det var et merke for entusiaster med bensin i blodet. Rødfargen var, og er, fargen på mange fantastiske racerbiler og sportsbiler, som merket var kjent for frem til 50-tallet. På den tiden ble det klart at man måtte begynne å lage mer vanlige masseproduserte biler for å overleve.
Tiden frem til da var turbulent økonomisk, og selv om du vant løp og merket dermed fikk status, overlevde merket så vidt.
Tiden før Ferrari
Det var en viss Enzo Ferrari og hans Alfa-team kalt "Scuderia Ferrari" som i mange år holdt Alfas seirende tradisjoner i live. Inntil Ferrari gikk sine egne veier i 1949, var Alfa verdens mest suksessrike bilmerke på racerbanene. Alfa var på mange måter Italias stolthet, litt på samme måte som Ferrari er i dag.
Derfor var det en nasjonal sak å holde fabrikken flytende, og i krigstid ble det produsert annet enn biler ved fabrikken utenfor Milano.
Enzo Ferrari var en egenrådig mann, og han ble sint på Alfa da de ønsket å starte sitt eget fabrikkteam Alfa Corse, senere Autodelta.
Derfor startet Ferrari på egenhånd med sine egne biler, som også var røde. Enzo skal ha bemerket at det føltes litt som å drepe sin egen mor da en Ferrari tok sin første seier over en Alfa.
De første masseproduserte bilene fra Alfa Romeo var preget av de stolte racingtradisjonene. Derfor bar alle Alfa Romeo-biler fra 50- til 70-tallet preg av de stolte tradisjonene. Alfas berømte doble overliggende kamakselmotorer var et kjennetegn. Sammenlignet med de fleste andre bilmerker fra den tiden, hadde bilene ekstremt avansert teknologi og ekstremt gode bremse- og kjøreegenskaper. Å sammenligne en VW Type 1 fra den tiden med en Alfa er som å sammenligne en dumper med en racersykkel. Men Alfa hadde, i motsetning til VW, ingen skikkelig salgsorganisasjon utenfor Italia. Hvis du ville ha en Alfa på 50-tallet, måtte du kjenne noen som kjente en, kjøpe og hente den fra fabrikken.
Alfa etter krigen
1954 var året da Giulietta ble introdusert. Dette var starten på en ny æra. Typisk for Alfa var det Coupe-versjonen som kom først, og folk var slett ikke forberedt på hvor stor etterspørsel denne vakre modellen genererte. Bilen ble en hit, og du måtte begynne å lage biler i stor skala. Modellen kom i flere spesialtunede versjoner som Sprint, Veloce. Og selvfølgelig en åpen Spider-versjon. Uten å nøle vil jeg kalle denne modellen et kunstverk på 4 hjul. Den overgikk alt som kunne kjøpes i en standardbil på den tiden, spesielt med tanke på design og konstruksjon. Lav vekt og utpreget bruk av aluminium i motor og gir ga fine ytelser. Mange av de store etterkrigstidens konstruktører og designere bak denne bilen. Rudolf Hruska, Nuccio Bertone, Giovanni Michelotti, Franco Scagliotti, Giorgetto Giugiaro. Ikke rart det ble et designmesterverk, og mange av disse designmesterne har siden skapt utallige designmesterverk under eget navn.
Alfas fiolin
Men Alfa var ikke bare design. Konstruktører som Giuseppe Busso var i flere tiår mannen bak noen av de fineste (og best klingende) motorene verden har sett (og hørt). Hvis du aldri har kjørt Alfa med Busso V6, har du gått glipp av en opplevelse. Motoren ble ikke uten grunn kalt "Alfas fiolin" på grunn av sin fine lyd.
Selv om utviklingen av Alfa V6 startet på 60-tallet tok det mange år før den ble sett i en gatebil, det skjedde først i 1979. De første versjonene var med enkel overliggende kamaksel, senere med dobbel overliggende kamaksel og 4 ventiler per sylinder. I 2005 gikk motoren ut av produksjon, de nye forurensningsstandardene tok livet av denne strålende maskinen.
Den klassiske Alfa-motoren
Busso var også skaperen av den legendariske Bialbero DOHC-motoren, også kjent som Nord-motoren. Alle som har skrudd inn denne motoren vet hvilken fin motor det er, bygget i aluminium med våte sylinderforinger og smidd stålveivaksel med 5 hovedlager. Sylinderhodet var av typen Cross Flow, og motoren hadde halvkuleformede forbrenningskamre og sentralt plasserte tennplugger. Det var et mesterverk av en motor, som inneholdt alt som var kjent på den tiden om hvordan en god motor skulle bygges. Ytelsen og lyden til denne motoren var unik for sin tid. Denne ikoniske motoren var tilgjengelig i mange størrelser fra 1.0-2.1. Nord-motoren var i produksjon fra 1954-1994 og fant veien inn i mange forskjellige bilmodeller som Alfa, Lancia og Fiat. Twin Spark-motoren som fulgte hadde mange av de samme designelementene og må betraktes som en videreutvikling av den klassiske Alfa-motoren. Twin Spark-motoren var for eksempel i Alfa 147, 155, 156 og 166-modellene.
Når man ser tilbake i tid, er det tydelig at Alfa Romeo er et unikt bilmerke med en unik historie, og som i stor grad kaller mer på følelser og lidenskap enn på sunn fornuft. Modeller som Giulia, Alfetta, Spider, GTV og 156 bringer vakre bilder til netthinnen til mange mennesker. Alfa Romeo er en merkelig blanding av genialitet og mangel på oppmerksomhet på detaljer som du enten elsker eller hater.
Mine erfaringer
Over tid har jeg benyttet enhver anledning til å prøve ulike Alfa-modeller. Glem aldri mitt første møte med en Alfasud. Det var imidlertid først etter en prøvekjøring i en ny Alfa 156 2.0TS tilbake i 1997 at jeg bestemte meg for at jeg ville prøve å eie en Alfa. Det har siden blitt flere av dette merket. 159, Giulietta og til slutt en Giulia.
Det er noe spesielt med en Alfa
Alfa bygger ikke perfekte biler, det tror jeg de fleste er klar over. Men det er noe spesielt med en Alfa Romeo, noe få andre bilmerker kan måle seg med. Alfa er mer fokusert på kjøreopplevelsen enn det praktiske. Den komplette kjøreopplevelsen som ikke bare er gode kjøreegenskaper. La meg forklare det på denne måten, en Alfa kjører som regel helt fint med fokus på det sportslige, og mange andre biler kjører like bra. Men få biler har den komplette pakken, som også inkluderer unikt design og interiør og ikke minst en historie som den du finner hos Alfa.
Bak rattet på en Alfa har du følelsen av å sitte i en spesiell bil med sporty DNA, noe som er ganske unikt blant standardbiler i dag, fordi prisen er omtrent den samme som for andre biler i samme klasse som de kan sammenlignes. . Og som brukt Alfa kan den være ekstremt god valuta for pengene, spesielt når det kommer til velholdte eksempler.
Tør du kjøpe en Alfa?
Mange avstår fra bilmerket på grunn av merkets dårlige rykte, og dette er ikke helt uforståelig, fordi mange Alfa-modeller over tid har vært plaget av barnesykdommer og dårlige detaljløsninger. Men ikke forvent pålitelighet på Toyota-nivå i en Alfa.
Egentlig vil jeg fortsatt tro at det dårlige ryktet er litt av en overdrivelse av fakta, litt av en relikvie fra fortiden. I dag er det ikke så stor forskjell mellom bilmerkene hva det angår. Men et dårlig rykte er vanskelig å bli kvitt.
En Alfa må holdes oppdatert med service og tolererer ikke standard på samme måte som enkelte andre bilmerker. Og kjøper du den ny, kan avskrivningene være noe du må ta på alvor. På den annen side kan som sagt en brukt Alfa være litt av en stjele. Her i byen hadde vi en kjørelærer som kjørte 400 000 km i sin 156, så det er mulig å lage en Alfa sist.
Jeg kjører fortsatt Alfa
Min første Alfa var en 156 1.8TS, og den var ett år gammel og hadde kjørt 30 000 km da jeg overtok den. Jeg kjørte mye på jobb og den nådde 100 000 km på et par år. Den bilen var en virkelig god opplevelse og en bil som ga stor kjøreglede. I min tid som eier av den klassiske 156-eren hadde den problemer, som var svake foringer i bakopphenget. Jeg fikk dem endret til den nye typen og den fikk en ny kamakselfasevariator som var en annen svakhet ved denne motoren. Ellers bare vanlig service. Dens etterfølger var en splitter ny 156 1.9JTD, som jeg også kjørte 100 000 km i. I denne ansiktsløftede versjonen var det mange små forbedringer. Den bilen kjørte som en drøm og vi var langt rundt i den. Spesielt huskes en minneverdig 12-dagers ferietur til Sør-Frankrike sommeren 2003. Bilen klarte i snitt over 17 km per liter til tross for god fart og fjellkjøring.
Det førte også til mange turer til Norge sommer og vinter i 156. Selv om dieselmotor og Alfa ikke passer perfekt sammen, kan den fine driftsøkonomien til en viss grad veie opp for det. Alfa 156 var ikke bare en vakker bil, det var substans bak det kjekke og velproporsjonerte eksteriøret.
Jeg har aldri hatt noen store tekniske problemer utover det som kunne ha skjedd med noe annet merke. Men kjøregleden har vært over gjennomsnittet, så det har oppveid ulempene. Min foretrukne forhandler har vært CB Auto i Ribe, som har gitt god service og rimelige priser både på service og ved bilbytte. I snart 10 år foregikk mye av firmakjøringen min i en 159, og det gikk heller ikke knirkefritt. En tur fra Venezia til Grindsted på 12,5 timer var et av høydepunktene bak rattet på 159. Men den bilen var ingen sjarmør, og heller ikke en danseglade swing-eater på samme måte som en 156
156 var en tapt mulighet
Med 156-serien var Alfa veldig nær ved å bygge en bil som appellerte til folk flest. Bilen fikk en utmerket mottakelse i motorpressen og ble til og med årets bil. Det er alltid et godt tegn når en bil selger seg selv før den kan leveres. Til å begynne med var det lang ventetid på å få bilen din levert, og for første gang på mange år så du brukte Audi- og BMW-modeller i bruktbilgangene utenfor Alfa-forhandlerne. Det var synd at Alfa ikke videreutviklet og foredlet dette utmerkede konseptet. Både 147 og 156 var fine biler, som dessverre aldri fikk det siste med tanke på kvalitet og finish. Jeg kan ikke la være å tenke på hva som kunne ha kommet ut av 156-ens chassis kombinert med en moderne Alfa-boksermotor.
Selv om GTA-modellene var utstyrt med den unike V6 Busso-motoren. Og dieselmodellene fikk en 5-sylindret dreiemomentkraftpakke. Så det var med den 4-sylindrede motoren at disse bilene var mest balansert.
Ulempene med en 156 var at bilen aldri ble ferdig utviklet. Det var for mange barnesykdommer de første årene, og Twin Spark-motoren brukte litt olje, typisk 1 liter hver 3000 km. Men siden det ikke fantes oljenivåindikator inne i bilen, som ble lagt til senere i de ansiktsløftede modellene fra 2002-, ødela mange den fine motoren ved å kjøre den for langt ned i oljenivå, og dermed fikk motoren et ufortjent dårlig rykte. Og så var det saken om registerremmene, som også måtte skiftes i tide. 60 000 km, for å være på den sikre siden. På minussiden er de relativt høye vedlikeholdskostnadene, stor svingradius, spesielt på modeller med V6-motor. Den lave klaringen under motoren og en delvis dårlig ordnet førerplass med mer fokus på stil enn praktisk var klare ulemper. Verst av alt var liten motstand mot rustangrep i skandinavisk klima.
Fordelene med modellen var å finne i kjøreegenskapene, kjøredynamikken var langt over normalen for sin tid. Den var også veldig komfortabel å kjøre på grunn av sin gode og harmoniske drivlinje som perfekt matchet den spreke TS-motoren. Til tross for sine sportslige gener var bilen komfortabelt fjæret og i fin balanse takket være et avansert understell. Å kjøre en 156 i svinger var som å danse med en vakker kvinne som kan danse.
Jeg hørte en gang en 156-eier kommentere bilen slik. Så fort jeg ser den i carporten min, gleder jeg meg til å gå ut å kjøre. Jeg synes fortsatt en 156 er en av de vakreste og mest velproporsjonerte bilene verden har sett.
159-serien som fulgte var nok en bedre bil, men uten 156-erens elegante og velproporsjonerte design og eminente kjøredynamikk. Og de triste bensinmotorene fra GM var så langt fra en Alfa verdig.